Mangfoldig industriutvikling på 1700-tallet – machinemøller, silkesager og fabriquer

Mye av det som skjedde på 1700-tallet var en videreutvikling av eldre teknologi. Ved siden av de små og enkle bekkesagene kom det store gryn-og siktemøller – også kalt «hollandske møller» eller «maskinmøller». Den første grynmølla ble etablert av Peder Tyrholm, som kjøpte gården Borge på Nedre Eiker og omdøpte den til Møllenhof. Han fikk kongelig privilegium på å drive grynmølle i 1737, og i 1756 ble dette utvidet til drift av ei siktemølle, som baserte seg på maling av importert hvete. Seinere ble Møllenhof overtatt av den kjente møllebyggeren Godberg Poulsen fra Flensburg. Både gryn- og siktemøller ble stadig mer vanligere i løpet av 1700-tallet. Det var maskinmøller ved Mjøndalen, på Fossesholms grunn ved Vestfossen og Hærebro ved Skotselv.

Samtidig ble det gjort viktige forbedringer ved sagbrukene. Dette var særlig knyttet til oppfinnelsen «silkesager», som betydde at en hadde flere sagblad i samme ramme. Istedenfor å skjære ett og ett bord, kunne en da skjære mange bord på en gang. Det var imidlertid ikke uten videre tillatt å øke produksjonen. I 1688 var det nemlig blitt innført kvantumsbestemmelser, som fastsatte et tak på hvor mye som kunne skjæres hvert år på det enkelte sagbruk. En del sagbrukseiere begynte da å kjøpe opp mindre sagbruk og overføre kvantumet derfra til de større sagene. Vestfossen og Skotselv befestet posisjonen som de største sagbruksstedene, men også i Mjøndalen, ved Hoenselva og på Vendelborg vokste sagbrukene kraftig i løpet av 1700-tallet.

Også andre former for industri dukker opp i løpet av 1700-tallet. Ved Møllenhof ble det startet produksjon av linolje og grønnsåpe i tillegg til gryn- og siktemøllene.

​

Betegnelsen «silkesag» blir brukt om oppgangssager med flere blad. De eldste vannsagene hadde bare ett blad, og en og samme stokk måtte dermed skjæres mange ganger. Det kunne ta mange timer, ja til og med døgn å skjære opp en stor tømmerstokk til planker og bord. Med silkesager kunne hele stokken skjææres i en operasjon. Blant alle de viktige teknologiske nyvinningene på 1700-tallet var kanskje silkesaga den som fikk største betydning på Eiker.

 

Ved Hoenselva var det både vadmelsstamper, som stampet ull til vadmelsstoff, og feldberederstamper, som stampet skinn som skulle brukes i garveriene. Mange steder kom det spikerhammere, blant annet ved Skotselv og i Vestfossen. En liten spikerhammer i Dørja ble flyttet til Krokstadelva, der den ble utvidet til en stor bedrift under navnet Krogstad Spiiger Fabrique. Den var i drift i mer enn 100 år, og produserte etter hvert også andre jernprodukter. Enda mer avansert var visstnok isenkramfabrikken Friderichsminde, som på slutten av 1700-tallet ble etablert ved Stensrudfossen i Bingselva. Den lå egentlig i Modum, men ble drevet av Frantz Neumann, som var eier av Hassel Jernverk.

 

Gårdskverner og bekkesager

Kverner og møller er dokumentert på Eiker i skriftlige kilder fra slutten av 1200-tallet, men har antagelig eksistert helt siden vikingtida. Fra Hoenselva kjenner vi navnet Kverne, like ved stedet der Eiker Mølle ligger i dag. Stedsnavnet «Mjøndalen» kommer av «Mylnardalen» – Mølledalen. Ved Vestfossen hadde de adelige setegårdene Berg og Foss sine møller, og det var også store møllebruk ved Krokstadelva og Solbergelva, der eierne ganske sikkert malte kornet for mange av gårdene i nærheten.

Også dette var industri, i den forstand at det ble brukt vannkraft til å utføre arbeidet istedenfor muskelkraft. Men forskjellen var selvsagt stor på de små kvernhusene ved bekker og elver og på industrialderens fabrikker.

Heller ikke de første vannsagene var særlig store og kompliserte byggverk. Vi regner med at de første oppgangssagene på Eiker ble bygd omkring 1500, og da eikværingene ble pålagt å betale skatt til Akershus slott i 1528-29, var det mange av bøndene som betalte i form av sagbord. I løpet av noen tiår ble det bygd mer enn 100 store og små vannsager rundt omkring på Eiker, og sagbruk og trelasthandel ble en viktig næring for Eikerbøndene.